Takk for den fine tiden

Det er en vakker mandag. Solen skinner, fremtiden ser så lys ut at jeg nesten blir blind og jeg smiler til livet. Allikevel er dagen i dag surrealistisk. Mens jeg lar fingrene gli over tastaturet, flyr tankene i hodet på meg. Dette er mitt aller siste blogginnlegg... Uansett hva jeg skriver nå, vil jeg aldri bli fornøyd, for denne tiden har vært så fantastisk at det virker rart å slutte. Men jeg har brettet ut sjela på de mørke og triste dagene og jeg har ledd av mine egne merkelige sammenligninger. Tårer og latter er delt med så mange. Jeg har prøvd å gi alt av meg selv hele veien. Om jeg fortsetter nå er det vanskelig å dele noe nytt.

Jeg håper jeg har truffet noen av dere som leser på ett eller et annet plan igjennom de siste 17 månedene. Det jeg vet er i hvert fall at jeg har noen utrolige lesere. Og du er en av dem!

Denne bloggen har vært min kanal ut til verden. Jeg har brukt det skriftlige språket til å uttrykke glede, sorg, frustrasjon, irritasjon og inspirasjon. Jeg elsker å skrive og vil aldri slutte med det. Noen ganger har jeg kanskje vært litt for ærlig? Åpnet opp døren til hjertet mitt litt for mye? Men jeg angrer ikke på et eneste ord. Jeg har skrevet fra et sted dypt inni meg jeg plutselig fant et sted på veien. Hele tiden har jeg lært mer om meg selv og fått så god støtte fra dere at det har vært en glede. Planen har alltid vært å være ærlig. Jeg ville unngå det overfladiske, selv om det selvsagt lurte seg inn her og der til tider.



Nå kan jeg bare dele min takknemmelighet. Dere har alle vært en stor inspirasjon for å dra meg igjennom vanskelige tider. Hva hadde jeg gjort uten den selvtilliten dere har gitt meg? Uten dere hadde jeg aldri vært der jeg er i dag. Sånn sett kan jeg gi all ære til dere for at dette er det siste jeg skriver på bloggen. Ordene mine har gitt meg en karriere hvor jeg kan fortsette å skrive. Og alle ordene har kommet av deres oppfølging. Dere har rett og slett gitt meg det livet jeg vil ha. Hvordan kan jeg noen gang takke dere nok? Det er jo rett og slett umulig.

Kjære lesere og besøkende. Dere er herlige! Virkelig vidunderlige hver og en av dere. Mitt 671. innlegg vier jeg til dere alle sammen. Bloggens siste ord er en hyllest til dere.



Jeg kommer aldri til å glemme dere. Tusen takk for meg!

Camilla :)

I dag skal jeg møte fortiden

Fredag 22. juli klikket jeg meg inn på Facebook og oppdaget en ny venneforespørsel. Det var noe kjent med navnet til denne personen, men jeg klarte ikke å plassere det i fortidens hukommelsesarkiv. Vi hadde ingen felles bekjente på Facebook, men noe sa meg at vi en gang hadde det. Jeg godtok henne som venn og oppgraderte vennetallet til 253.

Det tok ikke lange tiden før jeg fikk svar på hvordan vi kjente hverandre, og jeg hadde rett. En gang i tiden hadde vi en felles bekjent. En person som betød ufattelig mye for oss begge. Men den naturlige linken til vennskap forsvant brått en oktoberdag i 2003. Da pappa sa farvel til livet.

I dag skal jeg møte fortiden og ta igjen alle de årene vi ikke har sett hverandre. Jeg gleder meg masse, for denne dama er, ut i fra hva jeg kan huske, en jeg aldri burde ha mistet kontakten med. Takk for at sosiale medier finnes i dag!

Vi skal møtes om noen få timer foran blomsterhavet ved Domkirken. Det må jo være det fineste stedet å møtes, med tanke på at kontakten ble gjenopptatt like før Norge ble snudd på hodet.


Foto: Morten Bergheim

Nå skal jeg hoppe i dusjen og spise litt frokost, men først vil jeg ønske dere alle en fantastisk lørdag!

Camilla :)

Jeg må ofre noe...

Jeg har en følelse i kroppen jeg ikke kan unngå å legge merke til. Det er lykke jeg føler. Denne herlige følelsen overtar plassen til det mørke i sjelen og presser alt negativt til side. Det er en ren nytelse å se på fremtiden med håp og store forventninger. I dag er jeg min egen lykkes smed, og jeg smir som aldri før. Jeg former dagene mine til noe som kan minne om et fantastisk eventyr.

Endelig føler jeg at jeg har dratt meg igjennom den mørke tiden. Jeg har selvsagt følt en voldsom sorg den siste uken, men sorg og ulykkelighet er for meg to helt forskjellige ting. Dårlige dager er så godt som slettet fra følelsesregisteret.



Åhh, det er så mye jeg vil si, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å uttrykke den gleden jeg har i meg. Det er så nytt, så nå sitter jeg egentlig bare med et megaglis som vil føre til massive rynker.

Jeg vil være maksimalt sysselsatt de neste seks månedene på jobb. Og jeg klager ikke. Dette er noe jeg har arbeidet for, og denne gangen har blodslitet som fikk meg til å ta en bloggpause, blitt anerkjent og rost. Jeg har satt lista høyt, men jeg er overbevist om at jeg vil overgå mine egne forventninger med god margin.

Dillemmaet med høstens etterlengtede forandringer er at noe antagelig må ofres. Og det stikker litt i hjertet når jeg skriver dette, men bloggen blir nok offeret i denne situasjonen. Det har vært rart å ta dette oppgjøret med meg selv, men om noen få dager kommer jeg til å takke for meg og forlate bloggens verden.

Camilla :)

Er det så mange dager på et år?

Jeg er vel ikke alene i tankegangen når jeg sier at dagene flyr avgårde som en serviett i nordavind. Tiden svever om kapp med lyset og før jeg får sukk for meg er det en ny dag, en ny uke, en ny måned eller et nytt år. Hadde det ikke vært for lønningene som kommer inn med jevne mellomrom hadde jeg hatt kronisk jetlag.

Nå har jeg styret i en halv evighet for å få klar Venner av LIFE sin kalender for 2012. Bilderedigering, layout, rutenett, tunga snorrett i munnen og en vill forvirring ettersom kalenderen ble fylt opp med datoer. Et år i teorien virker lenger enn et år i praksis gitt.




Endelig kan jeg i hvertfall krysse av nok en ting fra den milelange listen. Det er så mange ting å ta tak i, spesielt på jobb. Til høsten venter jeg en ny og spennende hverdag. Aldri noen gang har jeg gledet meg så mye til fargerike blader på trærne.

Camilla :)

Bambieffektens overraskende effekt!

I dag benket jeg meg ned ved siden av kollega-bestis på bakerste rad i Filmens Hus. Den nye, norske indiefilmen Bambieffekten rullet over lerretet for 35 bloggere og venner. Jeg må innrømme at det var en snodig opplevelse å ta innover meg at de to jentene dette handlet om skulle fullbyrde en pakt. En selvmordspakt.

Etter at rulletekstens hvite navn hadde nevnt alle, ble lyset skrudd på og jeg diltet ut av salen med den oppfatningen at jeg virkelig ikke likte hva jeg hadde sett. Filmen var så stille og så likegyldig morbid i all sin enkelhet at jeg ikke visste hva jeg skulle si.

Det var først da jeg satt i den folketomme t-banen på vei hjem at det gikk opp noen lys for meg. Filmen har noen geniale sider ved seg som er gjemt for det blotte øyet. Det krever litt gransking av sjelen og psyken for å like Bambieffekten og hva den egentlig repesenterer. I mine øyne tar denne indiefilmen opp flere samfunnstabuer. Den strider i mot menneskers behov for å fremstå slik samfunnet krever og åpner en dør bak den "perfekte" fasaden.

Jeg er mitt beste eksempel. Det kan hende at det er nettopp derfor jeg ble invitert til bloggernes pressevisning. Hver dag svelger jeg 100 mg med antidepressiva for å fylle mitt eget behov for sosialisering og pågangsmot. Medisinene gir meg den fasaden jeg ønsker å bli assosiert med og det får meg til å føle meg sterk. Jeg er akkurat den personen jeg ønsker å være, jeg har bare noen usynlige skavanker som jeg endelig kan tak i og formidle til meg selv uten å knekke på midten. Men for en tenåring vil noen samfunnstabuer kvele den stemmen som burde komme frem og spise seg innover til nok en gravstøtte blir dekket med lys og blomster.

Det er vondt å bli minnet om livets harde realitet og for folk flest er selvmordstanker langt fra hverdagskost. Men det er så viktig at slike tema ikke beholder tabustempelet. Livet handler ikke bare om den perfekte fasaden og klatingen opp statusstigen.

Bambieffekten kan være en port til åpenhet og forståelse om man ikke ser filmen med overfladiske øyne. Men det kan ta litt tid før den individuelle oppfatningen av budskapet når helt frem.

Vil du se Bambieffekten? Den har premiere på norske kinoer den 29. juli.

Takk til Feil Film for invitasjonen og takk til kollega-bestis som ble med meg.



Camilla :)

I stillheten

Som liten hoppet jeg opp på oldefars fang. Jeg kunne sitte der i time etter time og høre på hans historier om andre verdenskrig. Ordene hans kunne fylle en bok, men noen følelser kan ikke forklares med med et språk. Allikevel kunne jeg se de ordene som aldri kom ut i øynene hans. Om jeg bare hadde vært gammel nok til å forstå. Jeg forstår det litt mer nå.

I årene fremover er det noen som vil hoppe opp på våre fang. To uskyldige øyne vil bore seg inn i oss. Snart er det vår tur til å fortelle historien som er på vei inn i historiebøkene. Og uansett hvor mange ord vi bruker, vil vi aldri helt klare å fortelle hva som skjedde den dagen. Men historien vil ligge i øynene våre. Ordene som ikke kan forklares med et språk, følelsene det ikke finnes ord for. Om de bare hadde vært gamle nok til å forstå. Men vi vil ikke at de skal forstå, for noen ting forstås kun gjennom en grusom opplevelse. Og egentlig forstår vi det ikke selv heller.

Fakta vil aldri kunne forklare den nye datoen i historiebøkene!

I dag stod Norge stille sammen. Stearinlysene blafret og sendte skygger av sorg over de vakre blomstene som representerte tapte liv. I ett minutt delte vi stillheten. Alle nasjonaliteter og religioner over vårt lille land ble smeltet sammen til én sterk nasjon. Vi var alle like. Norge, med all sitt mangfold av forskjellige mennesker viste i dag en overvinnende samhørighet. På de tikkende sekundene kunne jeg ikke forstå hvordan grusomme hendelser kan begås i et land som viser så mye kjærlighet og omsorg.

Sosiale medier har i dag floret med et utdrag av en tysk artikkel. "Even in their deepest sorrow the norwegians don't get hysterical. They resist the hate. It is amazing to see how politicians and the whole country reacts. They are sad to the deepest thread of their souls. They cry in dignity. But nobody swears to take revenge. Instead they want even more humanity and democracy. That is one of the most remarkable strengths of that little country."

Det er vakkert, og det er sant. I de mest grusomme tragedier styrker vi omsorgen for hverandre. Vi står sammen mot hatet istedenfor å hate. Vi brer våre vinger over de som har mistet en sønn, en datter, en bror eller en søster. Vi strekker ut hånden til de som trenger det, og vi venter til vi føler en annen hånd i vår.

Dagens minutt med stillhet ga Norge et hjerte som banket så hardt at hele verden kunne høre det!

Camilla

Kjære alle bloggere. Bli med å vis din støtte.

Kjære Oslo, kjære Norge

Nabolaget mitt er helt musestille. Alle er nok inne foran nyhetene som ruller over samtlige kanaler og nettaviser. Vi er alle i sjokk etter å ha våknet til stigende dødsfall. Dette er helt uvirkelig! Vi ser bilder av noe som kunne vært et krigsrammet område, frykt, sorg og tragedie.

Mine tanker går ut til alle som har mistet livet, alle de sårede og de pårørende. Omfanget av grusomhetene er helt uforståelig!

Kjære Oslo, kjære Norge - Vi må stå sammen, støtte hverandre og fremme medmenneskelighet og samhold. Jeg vet ikke hva annet jeg kan si. Jeg forstår fremdeles ikke at dette har skjedd!

Camilla

Avslutter arbeidsuken med litt etterlengtet blogging

Jeg hadde tenkt å si at arbeidsuken endte med et smell, men nå ble det uttrykket litt for realistisk for oss Oslofolk. Siste halvtimen på jobb, satt jeg og alle kolleger benket opp med nesa to centimeter fra dataskjermen, mens bilder av regjeringskvartalet lyste opp hvert eneste kontor. Kvelden hos oss vil nok gå til nyheter. Jeg er sjeleglad over at jeg ikke jobber i Oslo sentrum lenger.

For en dag å bryte stillheten på bloggen, men etter at mamma ringte for å forsikre seg om at jeg ikke hadde byttet bloggportal uten hennes viten, følte jeg at det kanskje var på tide å dele noen ord på the world wide web igjen.

Det har vært noen hektiske jobbuker på meg den siste tiden. Overtidstimene har bare ballet på seg og jobben har til og med fulgt meg i drømmene. Hjernen min har surret og gått i ett sett, men nå kan jeg hvile litt. Litt er stikkordet, for jeg må lese korrektur på et stort dokument jeg har jobbet med, ferdigstille jubileumskalenderen for Venner av Life og starte redigeringen av Oslo Vikings sesongfilm. Men før jeg gjør noe som helst skal jeg ta igjen litt koselig blogglesing. Skal si dere har vært aktive i det siste. 44 innlegg venter på meg på Bloglovin fra mine favorittbloggere.

Vinglasset har blitt fylt opp. Det er tid for fredagskos!



Camilla :)

"Marco" ... "Polo"

Hei alle sammen! Nå kan dere tro jeg har savnet dere.

Jeg har vært så pakket inn i min egen arbeidsboble de siste dagene, at jeg er like oppdatert på verdens hendelser som en 550.000 år gammel huleboer. Søknaden min til høyere makter om 34-times døgn, gikk tydeligvis ikke igjennom, for jeg sloss stadig for å rekke alt jeg skal gjøre innenfor den korte 24-timersrammen. For å gjøre en lang historie kort; Jeg må jobbe fra verandaen i kveld og overtid på kontoret i morgen.

Men over til noe helt annet, og mye mere interessant enn min stressende hverdag. Jeg er gift med en Norgesmester! Ektemannen og lagkameratene fra Oslo Vikings vant en overlegen seier mot de regjerende mesterne over de siste syv årene. Endelig er pokalen tilbake der den hører hjemme.




Foran mer enn 700 entusiastiske fans, ble det tuchdown etter tuchdown, helt til guttene mine løp jublende ut på banen som både seriemestere og Norgesmestere. Det kan du tro var et stort øyeblikk for lille meg, som har ofret omtrent hver eneste lørdag siden april for å filme guttene og redigert filmer til jeg har sett i kryss.

Jeg er så stolt. Jeg er så lykkelig på mannens vegne, og jeg er ufattelig glad for at denne sesongen endelig er over. Nå gjenstår det bare en kampanalysefilm og en sesongfilm som seiersgave, så har jeg gjort min jobb. Når sesongfilmen er ferdig skal jeg selvsagt dele den med dere også.




Voe kommer til å ha noen sekunder i filmen til og med. Som den bloggeren jeg er kastet jeg meg over muligheten og fikk henne og venninnene til å ønske gutta lykke til før finalen skulle spilles. Og som den søte og utadvendte jenta hun er, tok hun utfordringen på strak arm.

Jeg kan ikke love dere så mye liv fra denne kanten i skrivende stund. Det er så absolutt ikke mangel på inspirasjon det står på. But a girl´s gotta do what a girl´s gotta do, right?



Ha en fantastisk mandag alle sammen!

Camilla :)

Den fremtidige redaktør

Det er nesten litt i overkant ironisk at den fremtidige redaktøren ikke har tid til å skrive blogginnlegg. Dette som er min elskverdige hobby og flukt fra virkeligheten. Nå er det storsatsing på karriere og daglige sosiale høydepunkt. Seks overtidstimer er skviset inn på to dager sammen med lange telefonsamtaler over landegrensene, kveldsmiddager på Aker Brygge, hygge med gode venner og gamle kolleger. Jeg kan vel trygt konstantere at døgnets timer blir brukt effektivt og at søvn mer eller mindre er en mangelvare.

Jeg har så mange deadliner foran meg at kalenderen på iPhonen durer i ett kjør, og jo mer jeg planlegger, jo flere deadliner blir det og iPhonen hopper og spretter ustanselig. Det er meg i et nøtteskall. Jeg sitter så og si aldri i ro, og de få gangene jeg planter stumpen på en stol er det for å gjøre arbeid av betalt eller frivillig sort. Jeg har så høye ambisjoner, så mange ideer og så store forventninger til meg selv at jeg ikke vet hvilken ende jeg skal starte i. Er det noen som kjenner seg igjen?

Det vil jo si at medisinene jeg går på fungerer. For bare fem uker siden kunne jeg stirre ut i luften så lenge at salongbordet ble dekket med støv før jeg rakk å blunke, men nå er jeg i aktivitet enten fysisk eller psykisk hele tiden. Jeg føler meg som meg selv igjen, og det er så ufattelig deilig.

I morgen har jeg ingen store planer annet enn filmredigering, men det er noe jeg virkelig kan slappe av med. For jeg må jo passe på at jeg ikke kjører meg selv for hardt og går rett på veggen igjen.

Så med dette bildeløse innlegget skal jeg for første gang ta en liten bloggpause for å fokusere på fremtidige mål. Jeg vil ønske dere alle en herlig uke, så er jeg tilbake før dere vet ordet av det.

Camilla :)