Jeg vet ikke om jeg skriver fra dypt inne i hjerterota eller om det er de hvite antidepressiva-pillene som fører fingrene fjærlett over tastaturet. Samme kan det være, for det viktigste er egentlig hvordan jeg føler meg. De siste fire dagene har jeg rett og slett vært lykkelig.
Det har vel i grunn vært en lang prosess dette, det å bli ett med både tankene og personligheten min. For jeg har nemlig lovet bort historien min til en av mine favorittblogger. Og for å dele historien må den også skrives. Igjen! Det er så smertefullt at jeg egentlig ønsker å rive hjertet ut av kroppen til tider. Jeg gråter mens noen linjer røper mine innerste hemmeligheter, men jeg holder ikke igjen på noe. Og selv om det gjør vondt, føles det godt. Som en lettelse. Men det tar tid! Det er så mange ting jeg ikke vil huske som dukker opp mens jeg skriver tidenes berg og dalbane av en mini-selvbiografi.
For den herlige bloggeren som skal motta alt dette, kan det bli en helomvending fra de vanlige innleggene hennes om familielivet og hennes egne problemer. Det er nok på grunn av diagnosen hennes at jeg vil dele alt. Absolutt alt. For hun gir så mye av seg selv, og har ønsket oss velkommen inn i hennes liv med oppturer og nedturer. Det er så rart hvordan jeg føler at jeg har kjent henne i årevis, når jeg i realiteten kun kjenner henne gjennom kommentarfeltet på bloggen.
Jeg vil at hun skal analysere meg, ut i fra hennes utdanning, i flere av mine livsfaser. For mitt liv kan hun sikkert kjenne igjen i årene fra skolebenken. Jeg skal gi henne alt. Alle tårer, all smerten og hvordan jeg har endt opp som en antiperessiva-pilleknasker.
Egentlig har jeg vært ganske åpen om meg selv på bloggen min, men noen detaljer har jeg selvsagt utelatt. Om en stund vil hele livet mitt være blottlagt til alles fornøyelse eller medfølelse, på bloggen til en fantastisk jente som jeg stoler fullt og helt på!
Wish me luck!
Camilla :)
Det har vel i grunn vært en lang prosess dette, det å bli ett med både tankene og personligheten min. For jeg har nemlig lovet bort historien min til en av mine favorittblogger. Og for å dele historien må den også skrives. Igjen! Det er så smertefullt at jeg egentlig ønsker å rive hjertet ut av kroppen til tider. Jeg gråter mens noen linjer røper mine innerste hemmeligheter, men jeg holder ikke igjen på noe. Og selv om det gjør vondt, føles det godt. Som en lettelse. Men det tar tid! Det er så mange ting jeg ikke vil huske som dukker opp mens jeg skriver tidenes berg og dalbane av en mini-selvbiografi.
For den herlige bloggeren som skal motta alt dette, kan det bli en helomvending fra de vanlige innleggene hennes om familielivet og hennes egne problemer. Det er nok på grunn av diagnosen hennes at jeg vil dele alt. Absolutt alt. For hun gir så mye av seg selv, og har ønsket oss velkommen inn i hennes liv med oppturer og nedturer. Det er så rart hvordan jeg føler at jeg har kjent henne i årevis, når jeg i realiteten kun kjenner henne gjennom kommentarfeltet på bloggen.
Jeg vil at hun skal analysere meg, ut i fra hennes utdanning, i flere av mine livsfaser. For mitt liv kan hun sikkert kjenne igjen i årene fra skolebenken. Jeg skal gi henne alt. Alle tårer, all smerten og hvordan jeg har endt opp som en antiperessiva-pilleknasker.
Egentlig har jeg vært ganske åpen om meg selv på bloggen min, men noen detaljer har jeg selvsagt utelatt. Om en stund vil hele livet mitt være blottlagt til alles fornøyelse eller medfølelse, på bloggen til en fantastisk jente som jeg stoler fullt og helt på!
Wish me luck!
Camilla :)
Såg at du skreiv det til ho i kommentarfeltet, og ej tenkte "Wow, Camilla he guts, ho tørr å stå fram med noke ukjent, som ho ikkje he røpt på bloggen sin, ditte blir spennandes, og kanskje samtidig litt kjekt?"
SvarSlettSV: Åhh, du e no supersøt Camilla! Digga dej bigtime!
SvarSlettJa, e litt rart å tenke at vi sitte her ilag, pga internett, og ha ikkje det vore for internett ha ikkje ej hatt Marius.
Blir spennandes å sjå ka Marius blir som stor, for han interessera sej for både traktor og bil, heile tida.
Dette kommer til å bli så spennende! Jeg har også noen "mørke" hemmeligheter som jeg ikke har satt lys på i bloggen. Siden familien ikke vet om disse så vet jeg ikke om det kommer til å nå ut på bloggen heller. Men hvem vet. Det kan være en utrolig lettelse å få ting skrevet ned. Få det ut av tankegangen og kanskje få muligheten til å få et nytt perspektiv på ting :) Kjempe stolt av deg Camilla!! :)
SvarSlett