I stillheten

Som liten hoppet jeg opp på oldefars fang. Jeg kunne sitte der i time etter time og høre på hans historier om andre verdenskrig. Ordene hans kunne fylle en bok, men noen følelser kan ikke forklares med med et språk. Allikevel kunne jeg se de ordene som aldri kom ut i øynene hans. Om jeg bare hadde vært gammel nok til å forstå. Jeg forstår det litt mer nå.

I årene fremover er det noen som vil hoppe opp på våre fang. To uskyldige øyne vil bore seg inn i oss. Snart er det vår tur til å fortelle historien som er på vei inn i historiebøkene. Og uansett hvor mange ord vi bruker, vil vi aldri helt klare å fortelle hva som skjedde den dagen. Men historien vil ligge i øynene våre. Ordene som ikke kan forklares med et språk, følelsene det ikke finnes ord for. Om de bare hadde vært gamle nok til å forstå. Men vi vil ikke at de skal forstå, for noen ting forstås kun gjennom en grusom opplevelse. Og egentlig forstår vi det ikke selv heller.

Fakta vil aldri kunne forklare den nye datoen i historiebøkene!

I dag stod Norge stille sammen. Stearinlysene blafret og sendte skygger av sorg over de vakre blomstene som representerte tapte liv. I ett minutt delte vi stillheten. Alle nasjonaliteter og religioner over vårt lille land ble smeltet sammen til én sterk nasjon. Vi var alle like. Norge, med all sitt mangfold av forskjellige mennesker viste i dag en overvinnende samhørighet. På de tikkende sekundene kunne jeg ikke forstå hvordan grusomme hendelser kan begås i et land som viser så mye kjærlighet og omsorg.

Sosiale medier har i dag floret med et utdrag av en tysk artikkel. "Even in their deepest sorrow the norwegians don't get hysterical. They resist the hate. It is amazing to see how politicians and the whole country reacts. They are sad to the deepest thread of their souls. They cry in dignity. But nobody swears to take revenge. Instead they want even more humanity and democracy. That is one of the most remarkable strengths of that little country."

Det er vakkert, og det er sant. I de mest grusomme tragedier styrker vi omsorgen for hverandre. Vi står sammen mot hatet istedenfor å hate. Vi brer våre vinger over de som har mistet en sønn, en datter, en bror eller en søster. Vi strekker ut hånden til de som trenger det, og vi venter til vi føler en annen hånd i vår.

Dagens minutt med stillhet ga Norge et hjerte som banket så hardt at hele verden kunne høre det!

Camilla

Kjære alle bloggere. Bli med å vis din støtte.